Den usynlige...En gripende og sann historie

Min kjære sendte meg i dag en gripende artikkel på mail.
En mann som falt om å døde i oslo...en mann som ingen visste hvem var.
En mann som ikke hadde familie eller venner. En mann som døde i ensomhet
og som ble begravd uten en eneste tilstede.

Er det mange som har det slik tenker jeg da. 
Alle må da ha noen??

Men etter å ha lest historien, begynner en å tenke...
Her skal dere få noe av historien.
Resten kan dere lese her


DEN USYNLIGE

Han kom syklende på sin DBS ned Bentsebrugata, Oslo. 
Ingen visste hvor han hadde vært eller hvor han skulle, eller om han lette etter noen. 
Det eneste vi vet, er at mannen syklet over brua denne torsdagen, 5. oktober, 
noen sekunder over to på dagen. 
Og Akerselva fløt som før og slik den alltid skal gjøre etter den dagen. 
Men for hjertet er livet enklere.

Det slår så lenge det kan.

Så stopper det.

Et vitne ser ham gå av sykkelen. 
I neste sekund segner han om. Syklisten er livløs. 
En mann i 50-åra ringer 112. Flere forbipasserende iler til. En kvinnelig lege starter livredning. 
Presser håndflata mot brystet hans. De kretser rundt ham. Hadde han vært bevisst der han ligger på fortauet, med ansiktet vendt mot himmelen, hadde han visst at han nok aldri før har hatt så mange mennesker rundt seg. 
Trafikken ruller normalt forbi. Noen kikker bort, av ren nysgjerrighet, før de fortsetter dagen sin. 
Klokka 14.13 er ambulansen på stedet. 
Men mannen er allerede død. Ambulansen frakter ham til Ullevaal sykehus.

Det er et mysterium ved det hele. Politiet er ikke sikker på hvem som er død.
 For det finnes ikke ID på mannen, bare noen kontanter. Og et nøkkelknippe. 
En anonym mann, med en anonym jakke, en lite særpreget bukse. 
Det går enda en dag. Og en dag til. Ingen savnetmeldinger.

På det store sykehuset blir han liggende, gjemt bort på et rom. 
Den døde kroppen, tildekket.

Politiet leter i blinde. Kan nummeret på nøkkelen han bar på seg, gi noe svar? De søker i Triovings arkiver. Og får noe som likner et treff.

Polititjenestemannen Andreas Opstad går til en adresse. Og en til. Han går fra hus til hus. 
Men nøkkelen passer ikke. Det er på tredje forsøket, ut på dagen, 7. oktober, han står ved Nordkappgata 30. 1. etasje. En kommunal bygård. Opstad vrir om nøkkelen. Stiger inn.

Det er et trist syn som møter ham, et kaos, men han sier til seg selv: «bare utfør oppdraget; 
finn ut hvem denne mannen er!» I skuffer, i skap, søker han, i lang tid. 

Til sist: «Jan Erik Fosshaug» står det på et brev.

Men hvem var du, egentlig? Hadde du noen? 
Det skal ta Magasinet 550 telefoner, en flere uker lang, tung reise ned i Oslos glemte verden, 
før vi nærmer oss noen svar. 

Det er politiets mann på mistenkelige dødsfall, Knut Skjelvan, som nå gir oss det lille han har av fakta:

- Foreldrene er døde. Han var enebarn. Ingen andre gjenlevende slektninger er funnet. 
Vanligvis finnes det en eller annen. Men ikke her.

De gir opp. Jan Erik Fosshaug blir ett av 70 mennesker som Oslo kommune hvert år begraver på sin regning. Når det ikke finnes andre til å ta den. 

Dødsannonsen står på trykk i Aftenposten 16. oktober.

«Jan Erik Fosshaug

født 22. august 1946, døde 5. oktober 2009.

På vegne av venner

Bisettes i Østre krematorium lille kapell torsdag 22. oktober 10.30»



På vegne av venner?

- Alle har vi en venn. Ingen er mutters alene, forklarer Margareth Eckbo i Oslo gravferdsetat for oss.

Kista står der, alene, ved enden av kirkegulvet. 
Lars og Svein fra begravelsesbyrået tenner lys.

- Om du har 100 millioner på bok og tusen liksom-venner...
...eller ingen penger, ingen venner... Det spiller ingen rolle for oss, sier Svein.

På en tralle kan folk legge fra seg blomster.

- Som regel ligger det litt når vi kommer.

Ikke i dag.

Presten Dag Iversen kommer inn døra.

- Nå, som ellers, tar vi avskjed på en verdig måte. Det har med min integritet og mitt livssyn å gjøre. 
Jeg kan si god jul og bare kaste på jorda. Men det skal ikke sluntres unna. Jeg har prøvd å spore opp noen som kan si noe om ham. Ingenting å hente. Hadde jeg hatt god tid kunne det kanskje ha kommet noen i dag. Men myndighetene har heller ikke funnet pårørende. Litt stusslig. Fellesskapsbånd så til de grader smadret. Og når døden kommer.... No feelings.

Der kommer organisten,han haster opp trappa. Setter seg ned på galleriet.

- Jeg tror vi skal åpne opp nå, sier Lars.

Ni minutter igjen. Ingen har kommet. Han står der med 25 program, ja i tilfelle det skulle komme noen. «Takk for deltagelsen» står det på baksiden.

Lars speider etter mennesker. Men kirkeklokkene ringer for Jan Erik Fosshaug nå. 
Lars lukker døra.

- Da blir det ingen her i dag. Litt vemodig. Ofte sitter jeg her, slik at presten har noen å snakke til.

Vi håper at en dør skal slå opp, at det skal komme en etternøler for å hedre Jan Erik Fosshaug, 
en som har stått fast i trafikken, en nevø, en gammel onkel som så dødsannonsen.

Men Jan Erik Fosshaug hviler alene. 
Organisten spiller opp, koristene kommunen har hyret, har stilt seg på galleriet, 
vi synger med, for Jan Erik Fosshaug.

Presten Dag Iversen ser ut over den tomme kirka.

- Vi er samlet her for å ta farvel med Jan Erik Fosshaug. 
Sammen vil vi overgi ham til Herren. Jan Erik Fosshaug er født 22. august 1946. 
Han døde for drøye to uker siden, 5. oktober 2009. 
Da Jan Erik Fosshaug døde, bodde han på Torshov, i kvartal 6.
 Vi har ikke mange minneord å bringe om ham her i dag. Vi er samlet i stillhet.

Han snakker til seg selv, og for Magasinet.

Jan Erik Fosshaug blir trillet ut bakveien, gjennom kjølerommet, ut i en garasje. 
Inn i bilen. Dørene igjen.

Så legger begravelsesbilen ut på Jan Eriks siste reise, gjennom bylandskapet. 
Blinker inn til venstre, ned en slakk bakke. 
På krematoriet børster byråmannen jorda av kista, tar av blomstene, 
kaster dekorasjonen i en container der det ligger andre blomster kjøpt inn for å hylle døde. 
Det lukter roser og høst og endt liv.

Kista med Jan Erik Fosshaug blir skjøvet inn i ovnen klokka 11.02. 
Myk, dvask popmusikk på radioen. 
Ellers er det bare mekanikk. Og snart flammer. Opp igjennom pipa av krematoriet. 
På 72 minutter er det over.

På en hylle av urner på Alfaset krematorium ligger den på vent. 
Men ingen skal melde seg for Jan Erik Fosshaug. 
Igjen, mens vi står der inne ved ovnene, slår det oss: Hvem i all verden var han egentlig? 



Vel. Resten av denne hostorien finner du her

Den er gripende og tragisk. 
Det tragiske er at noen har det slik. At de lever så alene.
Ingen skulle gjort det.

Hvil i fred, Jan Erik Fosshaug



  • 27.01.2010 kl.13:55 i Skriverier
  • 4 søte fotspor
  • Permalenke
Image and video hosting by TinyPic

4 søte fotspor

Kom noen tårer hos meg her nå, men så er jeg rimelig sentimental også da..

Maria Lindvik

27.01.2010 kl.14:15

Huff,trist å høre.....tenk å være så ensom :(

Ashi

27.01.2010 kl.16:01

Jeg leste den i går, fryktelig trist!

Gro Anita

28.01.2010 kl.21:36

Huff, stakkars... Ufattelig trist å lese....

Utrolig trist at noen lever slik...

Gjør meg vondt i hjertet å vite:-(

Gi meg din kommentar

fru Lyng

fru Lyng

40, Hamar

------------------------------------ besøkende leser nå min blogg
------------------------------------ Jeg er ei dame med sterke meninger. Og jeg står for de!! Stort sett smilende og blid, men kan knurre! Jeg er gift med verdens herligste mann, og vi har to herlige barn, Go`gutten Leo Alexander, og go`jenta Emma Victoria. Blogger om det jeg finner interessant og som opptar meg..så det blir mye interiør, hus og hage...samt mine gull og mitt liv. En blogg for venner og familie. Men syns det er veldig kos at du stikker innom. Lurer du på noe...send meg en mail frulyng@me.com

Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic Image and video hosting by TinyPic

Arkiv

hits